På grunn av virusepidemien har vi fortsatt en unntakstilstand i lokalpolitikken. Kommunestyret møtes digitalt, og det er vanskelig for oss folkevalgte å utøve vervene våre på normalt vis. Det meste dreier seg om koronasmitte og koronatiltak. Kommunens kriseledelse blir kommunens ansikt utad. Slik får vi en sentralisering av makten, og det er nødvendig når vi står oppe i en krise. Det er uheldig dersom en slik maktkonsentrasjon varer for lenge, og derfor er det å håpe at kommunepolitikken kommer tilbake til normalen om i løpet av kort tid.
De digitale kommunestyremøtene viser fortsatt at kommunepolitikken er delt i to blokker. Det gjennomgående avstemmingsresultatet er 18-17 i sakene vi behandler. I noen saker er det ikke så unaturlig at dette blir resultatet. Posisjonen og opposisjonen har ulike prioriteringer og «verdivalg» når standpunkter formes. Dette gjelder kanskje spesielt i forhold til utbygging og vekst. Posisjonen ønsker å lempe på barrierene (les rekkefølgekrav) som reduserer mulighetene for boligbygging. De synes at det viktig å prioritere næringsinteresser, og kanskje spesielt utbyggerinteresser. Som en del av opposisjonen, er Askøylisten mer opptatt av at infrastruktur skal være på plass før folk flytter inn i nye boligfelt, og at barn og unges interesser skal være godt ivaretatt.
I siste kommunestyremøtet førte dette til et 18-17 vedtak der posisjonen vil at det skal regnes med at det vil være færre barn i boenheter som er mindre enn 89 kvadratmeter, samtidig som midlertidige moduler skal regnes med i skolens kapasitet. Utearealet på skolene skal også romme flere elever siden posisjonen har bestemt at nødvendig areal per elev kan reduseres kraftig. Vi i opposisjonen mener at dette vil forringe skole- og aktivitetsmiljøet for barna våre. Dessverre havner vi i mindretall når posisjonspartiene heller vil prioritere utbyggerinteresser enn barnas beste.
En annen sak som også endte med et 18-17 vedtak, var spørsmålet om Askøy kommune skal delta i forsøksprosjektet om statlig finansiering av omsorgstjenestene. Dette prosjektet innebærer at kostnadene til omsorgstjenester som ligger i kommunebudsjettet, trekkes ut av budsjettet. I stedet tar staten regningen for omsorgstjenestene som ytes til kommunens innbyggere. Til gjengjeld må vi da underordne oss et statlig system for omfanget av tjenestene. Det blir en form for statlig standardisering som bidra til å gi like tjenester til brukerne uavhengig av hvilken kommune de bor i.
Siden staten tar ansvaret for omsorgstjenestene, reduseres kommunebudsjettet med ca. 30 %. Det økonomiske handlingsrommet for oss kommunepolitikere blir derfor kraftig redusert. Askøylisten mener derfor at forsøksprosjektet vil svekke det kommunale selvstyret betydelig. Kommunens behov for effektivisering og kostnadskutt, må bæres av de andre enhetene i kommunen. Vi tror at budsjettene til stab, kultur og teknisk vil måtte barberes kraftig. I et lengre perspektiv, tror Askøylisten også at det vil være negativt økonomisk for kommunen å slutte til forsøksprosjektet.
Da saken ble diskutert i kommunestyret, var det bare FrP sin talsmann som argumenterte for at kommunen skulle slutte seg til forsøksprosjektet. Det var merkelig, men når en leser hva ulike listekandidater svarte på et spørsmål fra VG sin valgomat før kommunevalget, skjønner vi det kanskje bedre. Alle kommunestyrerepresentantene fra SP, Krf og Venstre svarte «Helt enig» på følgende spørsmål fra VG: «Det blir feil å flytte ansvaret for finansiering av eldreomsorgen til staten. Hver enkelt kommune bør fortsatt ha ansvaret lokalt». Hvorfor de ikke begrunnet et radikalt skifte av standpunkt da spørsmålet kom til behandling i kommunestyret, er uforståelig. Både velgere og kommunestyret ville hatt interesse av å vite hvorfor en løper fra «valgløfter» og lar FrP styre standpunktene de skal ta.
I kommunestyret ble «Kommunal planstrategi» diskutert og vedtatt. Nok en gang med et 18-17 flertall. Planstrategien skal drøfte kommunens strategiske valg knyttet til ønsket samfunnsutvikling. Planstrategien skal ta stilling til om kommuneplanen (samfunnsdel og arealdel) skal endres, eller om den skal videreføres uten endringer. Siden alle er enige om at det er behov for å rullere kommuneplanens arealdel, kom Askøylisten og samarbeidende partier med et forslag om hva som skulle være grunnlaget for denne rulleringen. Vi foreslo at vi måtte ta utgangspunkt i et oppdatert kunnskapsgrunnlag, nasjonale og regionale føringer for kommunal planlegging, samt nye veiledninger for å analysere konsekvensene av ulike klima- og miljøtema. Forslaget var basert på retningslinjer utarbeidet av de de siste årenes Høyre-ledede regjeringer.
Derfor var det overraskende at regjeringspartienes representanter i kommunestyret stemte mot et forslag som egen regjering står bak. Det ble ikke gitt noen begrunnelse for hvorfor de stemte mot. De forholdt seg tause i debatten. Det var spesielt overraskende at Venstre stemte mot at vi skal følge veilederen for konsekvensvurdering for klima- og miljøtema. Veilederen er utarbeidet av etater som ledes av det Venstrestyrte klima- og miljødepartementet, og vi trodde det var viktig for Venstre lokalt at vi også følger veilederen i vår kommune.
Sakene som er nevnt over, er eksempler på blokkdelingen i Askøypolitikken. Vi har fått tydelige «konfliktlinjer» mellom en posisjon og en opposisjon. En slik blokkdeling gir grunnlag for polarisering og konflikt, som kanskje oppleves som meningsfylt for noen av politikerne i kommunestyret. Imidlertid bryter en slik styring av lokalpolitikken med det kollektive prinsippet i formannskapsmodellen som vi styrer etter i Askøy kommune.
Konsekvensen av dette, blir at kommunestyrets samlede kompetanse, erfaring og kunnskap ikke utnyttes fullt ut. Det bidrar til at det alt for ofte treffes vedtak som kunne vært mye bedre dersom partiene fulgte egne standpunkter og programmer i større grad. Askøylisten synes at det er synd at flere av posisjonspartiene prioriterer lojaliteten til den FrP-styrte flertallsgruppen heller enn å få gjennomslag for egne politiske standpunkter. Resultatet blir at vi ikke utnytter formannskapsmodellens styrker, der alle valgte representanter bidrar i utformingen av lokalpolitikken, og at vi når fram til felles beslutninger gjennom forhandlinger og åpen diskusjon. Askøypolitikken forvitrer fordi vi ikke evner å utnytte «kraften» i formannskapsmodellen. Derfor blir det ofte fattet vedtak som er i strid med det reelle flertallet i kommunestyret. Det taper Askøysamfunnet på.
