Plan- og bygningsloven er en svært viktig lov for arealbruken i kommunene. Denne loven legger føringer for demokratiske beslutninger, konfliktløsninger, juridiske virkninger og gjennomføring. Loven skal sikre at overordnede nasjonale mål og bærekraft sikres, samtidig som en vesentlig beslutningsmyndighet er lagt til kommunalt nivå. Dette skal sikre at arealpolitikken har lokaldemokratisk forankring. Kommunen skal derfor bidra til at vedtak gir en god avveining mellom nasjonale og regionale føringer og lokale forhold og hensyn.
Dette er utfordrende i lokalpolitikken. Som lokalpolitikere har vi også et ansvar for å ivareta nasjonale mål om å ta vare på natur, artsmangfold og klima. I flere lokale plansaker og planinitiativ, ser vi at viktige naturområder og viktige naturtyper for dyr og klima, omreguleres til bolig og næring. Når en i lokalpolitikken snakker om utvikling, går dette ofte på naturens og klimaets bekostning. I utfordringen mellom å balansere lokaldemokrati, nasjonalt demokrati og private interesser, ser vi i Askøy en tendens til at de privates interesser prioriteres. Det er derfor grunn til å spørre om en slik arealpolitikk bidrar til en bærekraftig utvikling både lokalt og nasjonalt.
Et viktig prinsipp i en god arealpolitikk, er at utviklingen skjer gjennom gjennomarbeidede planer og ikke ved sporadiske enkeltavgjørelser. Dette er et utgangspunkt vi i Askøylisten legger til grunn når vi skal ta standpunkt i ulike plan- og byggesaker. Utviklingen av Askøy må skje gjennom gode planer og ikke gjennom tallrike dispensasjoner.
Regjeringen legger nå opp til å styrke det lokale selvstyret til å gi dispensasjoner. Det foreslås at dagens krav om at fordelene ved å gi dispensasjon skal være klart større enn ulempene, skal endres til at vurderinger av fordeler og ulemper i større grad skal være underlagt kommunens frie skjønn. Mange er kritiske til dette forslaget. Det hevdes at dette kan føre til en svekkelse av hovedintensjonen om styring gjennom planer, en svekkelse av muligheten for medvirkning og en svekkelse av kontrollen med kommunene. Flere mener også at dette kan svekke tilliten til lokalpolitikere fordi det kan gi grobunn for påstander om ukultur, forskjellsbehandling og korrupsjon.
Et stort antall dispensasjonssøknader gjelder bygging i strandsonen. I utgangspunktet er det et generelt forbud mot å bygge i 100 - metersbeltet fra sjøkanten. I kommuneplanen, har Askøy kommune fastlagt en funksjonell strandsone på 30 meter fra sjø. I vår kommune blir derfor dette byggegrensen mot sjø. Dispensasjonssøknadene i kommunen gjelder derfor etablering av tiltak nærmere sjø enn 30 meter.
Hvert år treffes tallrike vedtak om å gi dispensasjon til bygging i strandsonen. Sivilombudsmannen registrerer at dette kan være til fordel for tiltakshaver, men også at det samtidig kan være til ulempe eller urett for andre innbyggere og berørte parter. For å undersøke hvordan kommunene håndterer dispensasjonssøknader når ulike innbyggeres interesser eller samfunnshensyn står mot hverandre, undersøkte ombudsmannen dispensasjonspraksis i noen utvalgte kommuner, deriblant Askøy.
Sivilombudsmannen har nå utarbeidet en foreløpig rapport for sine observasjoner til dispensasjonssøknader i Askøy. I perioden 2016 til 2019, har 121 søknader om tiltak i strandsonen blitt behandlet. 118 har blitt helt eller delvis innvilget. Ombudsmannen er overrasket over det høye tallet på innvilgelser tatt i betraktning snevre muligheter for unntak, samt at et høyt antall dispensasjoner bryter med hovedprinsippet om at tillatelser i hovedsak skal følge planbestemmelser. En utstrakt innvilgelse av dispensasjoner vil også kunne innskrenke allmennhetens tilgang til sjø og til å ferdes i strandsonen.
Sivilombudsmannens gjennomgang av dispensasjonsvedtakene i vår kommune, viser at flertallet av disse inneholder ufullstendige vurderinger. Kommunen har ikke i tilstrekkelig vurdert hensynene bak bestemmelsene det søkes dispensasjon fra. Kommunen har heller ikke vurdert om en dispensasjon vil sette til side formålsbestemmelsen om et generelt forbud mot å bygge i strandsonen. Kommunen vurderer ofte fordeler med å gi dispensasjon som i liten grad er relevante. Ulempene ved å gi dispensasjon er sjelden påpekt.
Sivilombudsmannen har i sin rapport gitt foreløpige konklusjoner som utfordrer kommunens dispensasjonspraksis. Kommunen har fått frist til 1. september med å svare på disse. Både politikere og innbyggere bør være interesserte i svaret fra kommunen. Askøylisten mener at strandsonevernet må praktiseres i henhold til lovens intensjoner. Derfor bør dispensasjoner fra arealplaner være mer et unntak enn en utbredt praksis.
