Svak styring – svak kommuneøkonomi

Kommuneøkonomien går fra vondt til verre. Situasjonen fører til at det gjennomføres omfattende kutt i tjenester og aktivitetstilbud. Konsekvensene blir store for dem som rammes sterkest.

Kuttene som gjennomføres vil slå svært negativt ut for barn og unge, sårbare eldre og andre utsatte grupper. Når det mangler politisk vilje, eller kanskje evne, til å styre kommuneøkonomien, blir resultatet ofte at de som ikke makter å skrike høyest, kommer dårligst ut.

De siste årene har styringen av kommuneøkonomien vært preget av underbudsjettering og uspesifiserte innsparinger. Resultatet har blitt store budsjettavvik og svak budsjettdisiplin.

Dette gir en uholdbar økonomistyring der det er nødvendige med stadige revideringer av budsjettet og nye, uplanlagte innsparingstiltak.

Kommuneøkonomien ble i noen år reddet av koronatilskudd og uventede skatteinntekter. Selv om dette var engangsinntekter, har kommunens politiske flertall likevel unnlatt å ta ansvar for å kutte kommunens utgifter og pengebruk. De fraskriver seg ansvar ved å skyve problemene foran seg.

Et godt eksempel på dette fikk vi i siste kommunestyremøte. Kommunedirektøren hadde foreslått en innsparingspakke med mange upopulære kutt. Det politiske flertallet reverserte noen av de mest omdiskuterte, men uten å anvise en forsvarlig økonomisk inndekning.

De dekket utgiftene ved å forskuttere at finansutgiftene ville bli lavere enn det som er budsjettert for 2025. Dette blir nesten som å ta lottogevinsten på forskudd. Hvis lottogevinsten uteblir, blir den økonomiske blåmandagen desto verre.

Forskuttert bruk av usikre gevinster er ikke en ansvarlig måte å styre kommuneøkonomien på.  Det bidrar heller til skakkjøring. Når skal det politiske flertallet ta ansvar for å styre økonomien i kommunen?

Rapporteringen av økonomisk status er også en utfordring. Politikere får informasjon om kommunens økonomi og budsjettbalanse tre ganger i løpet av budsjettåret. Rapportene viser som regel store budsjettavvik, noe som avspeiler at budsjettet har vært lite realistisk. Måten budsjettprosessen er organisert på, og rapporteringsfrekvensen for den økonomiske utviklingen, fjerner handlingsrommet for politisk styring.

Mangel på budsjettdisiplin fører også til at tilliten til de økonomiske prognosene som administrasjonen legger fram, blir kraftig svekket.

Politisk ledelse burde for lengst ha styrket den politiske medvirkningen i budsjettprosessen. De burde også ha krevd hyppigere økonomirapporteringer slik at vi bedre kunne fulgt utviklingen i sann tid. Dette kunne skapt et politisk handlingsrom.

Kommunen har også en høy lånegjeld som blir en tyngre og tyngre økonomisk bør å bære. Det bidrar til at vi år etter år bruker mer penger enn det inntektene gir grunnlag for. Kommunen har derfor endt opp i en håpløs og kritisk økonomisk situasjon. Det er ikke lenger mulig å unngå dramatiske kutt, verken i tjenester eller i bemanning.

Vi får håpe at det politiske flertallet, i godt samarbeid med administrasjonen, inviterer til et bredt politisk samarbeid for å arbeide for at vi snur den økonomiske kursen. Det krever at vi er villige til å inngå utfordrende kompromisser, og at vi lar være å ri politiske kjepphester og ideologiske prinsipper.

Det er der jobben med å snu kommuneøkonomien må starte.